Catalyst-støtte

Katalysatorbærer er en spesiell del av en fast katalysator, et dispergeringsmiddel, et bindemiddel, en negativ bærer av den aktive komponenten i katalysatoren, og fungerer noen ganger som en kokatalysator eller kokatalysator. Katalysatorbærer, også kjent som bærer, er en av komponentene i en bærer av katalysatoren. Vanligvis er det et porøst materiale med et visst spesifikt overflateareal, og den aktive komponenten i katalysatoren er ofte festet til det. Bæreren brukes hovedsakelig til å støtte den aktive komponenten, slik at katalysatoren har spesifikke fysiske egenskaper, mens bæreren i seg selv vanligvis ikke har katalytisk aktivitet.

Krav til Catalyst-støtte

1, kan fortynne tettheten av aktive komponenter, spesielt edle metaller

2, kan tilberedes i en bestemt form

3. Sintringen mellom aktive komponenter kan forhindres til en viss grad

4, kan motstå gift

5. Det kan ha gjensidig effekt med den aktive komponenten og hovedkatalysatoren.

Effekten av katalysatorbærer

1, reduser katalysatorkostnaden

2, forbedre katalysatorens mekaniske styrke

3. Forbedre katalysatorens termiske stabilitet

4, legg til katalysatoraktivitet og selektivitet

5. Forleng katalysatorens levetid

Flere primære transportører introduseres

1. Aktivert alumina: Den vanligste bæreren for industrielle katalysatorer. Lav pris, høy varmebestandighet, god kompatibilitet mellom aktive komponenter.

2. Silikagel: Kjemisk sammensetning er SiO2. Vanligvis laget av natriumsilikat (na2si3) syre. Silikatsyre ble dannet etter effekten av natriumsilikat og syre. Polymerisasjon, kondensasjon av kiselsyre, strukturen til polymeren er usikker.

SiO2 er en mye brukt bærer, men den industrielle anvendelsen er mindre enn Al2O3, noe som skyldes vanskeligheter med fremstilling, svak affinitet med aktive komponenter, enkel sintring med vanndamp og andre defekter.

3. Diatomitt: naturlig SiO2. Den inneholder noen få metalloksider og organiske stoffer, og porestrukturen og den spesifikke overflaten endrer seg med opprinnelsen. Syrebehandling bør brukes før bruk. Den ene er å forbedre SiO2-innholdet og øke den spesifikke overflaten, det spesifikke porevolumet og den primære poreradiusen. Den andre er å forbedre termisk stabilitet, og etter syrebehandling kan den spesifikke overflaten ytterligere økes. Diatomitt brukes primært til å fremstille katalysatorer med fast sjikt.

4, aktivert karbon: Hovedingrediensen er C, som inneholder litt H, O, N, S og aske, etc. Aktivt karbon har en uregelmessig steinmøllestruktur, og det finnes karbonylgrupper, kinongrupper, hydroksylgrupper og karboksylgrupper på overflaten. Aktivt karbon kjennetegnes av utviklede porer og stort overflateareal, samt høy termisk stabilitet.

5. TiO2: Den har tre krystallformer: anatase, platetitan og rutil. Platetitanmalm er vanskelig å syntetisere på grunn av ustabilitet; Anatase dannes ved lavere temperatur med en relativ tetthet på 3,84 og et større spesifikt overflateareal. Oppvarmet til 600~1000°C blir anatase til rutil, som har en relativ tetthet på 4,22 og et lite spesifikt overflateareal.

6. Silisiumkarbid: Smeltepunktet for karbidkeramikk er høyere enn 2000 °C, med høy varmeledningsevne, høy hardhet, sterk varmebestandighet og slagfasthet, men det oksideres ganske enkelt i en oksygenatmosfære. Derfor brukes SiC ofte som katalysatorbærer i høytemperaturmiljøer.

7. Molekylsikt: Det er et krystallinsk silikat eller silikoaluminat, et pore- og hulromssystem bestående av et siliko-oksygen-tetraeder eller alumino-aluminium-tetraeder forbundet med oksygenbrobindinger. Den har høy termisk stabilitet, vanntermisk stabilitet og syre- og alkaliresistens.